Befolkningsframskrivningene viser hvordan landets folkemengde, fordelt på kjønn og alder, vil endre seg under gitte forutsetninger om fruktbarhet, dødelighet og flytting inn og ut av landet. Beregningene er ført fram til 2100 for hele landet og til 2040 for fylker, kommuner og Oslos bydeler.
I denne artikkelen vil vi gå kort gjennom hovedtrekkene i modell og forutsetninger. Forutsetningene om innvandring og utvandring, samt noen resultater, er nærmere diskutert av Tønnessen et al. (2012). Noen hovedresultater fra framskrivningene presenteres i en annen artikkel i dette nummeret av Økonomiske analyser (Brunborg et al. 2012).
Tabell 1 gir en oversikt over forutsetningene for den nasjonale framskrivningen.
Modeller brukt i befolkningsframskrivningene Ved produksjonen av befolkningsframskrivningene har vi fra og med 2011 benyttet to modeller. Først brukes en modell (BEFINN) der befolkningen for hele landet framskrives etter alder og kjønn. Denne modellen beregner også antall innvandrere og deres barn født i Norge for tre grupper av fødeland. Deretter kjøres den regionale modellen BEFREG for å beregne folketallet i prognoseregioner, kommuner og fylker, der den samlede innvandringen settes lik den innvandringen som er forutsatt for BEFINN. BEFREG har vært i bruk i SSB siden 1970-tallet, mens BEFINN ble brukt første gang i 2011.
Dette er en litt revidert versjon av artikkelen som ble lagt ut på www. ssb.no da befolkningsframskrivingene ble publisert 20. juni 2012.
BEFREG beregner ikke regionale tall for innvandrere i Norge. De nasjonale resultatene for dette fra BEFINN 2011 ble imidlertid fordelt på regioner i mars 2012 (Texmon 2012).
Begge modeller framskriver befolkningen etter alder og kjønn ett år om gangen etter kohort-komponentmetoden, som er den vanligste demografiske framskrivningsmetoden. Den innebærer at befolkningen fordelt på kjønn og alder (0, 1, …, 119 år) og andre relevante kjennetegn ved begynnelsen av ett kalenderår (t+1) beregnes ved hjelp av befolkningens status ved begynnelsen av året før (t). Til dette benyttes anslag for følgende endringskomponenter i år t: fødte, døde, utvandring og innvandring, og innenlandske flyttinger. Komponentene beregnes ved hjelp av alders- og kjønnsspesifikke rater, sannsynligheter eller andeler.
Begreper og forklaringer
Befolkningsstatistikken omfatter personer som er registrert som bosatt i folkeregisteret, det vil si personer som bor her fast eller som har til hensikt å ha sitt faste bosted i Norge i minst et halvt år og som har gyldig oppholdstillatelse. Nordiske borgere får automatisk oppholdstillatelse. Det samme gjelder nå for alle borgere av EU-land. Det er imidlertid mange som arbeider i Norge som ikke kommer med i statistikken, bl.a. personer på korttidskontrakter. Det oppholder seg også en del personer i Norge uten tillatelse, se http://www.ssb.no/vis/magasinet/analyse/art-2008-06-23- 02.html. Endelig inkluderer statistikken noen personer som har flyttet til utlandet uten at dette er registrert.
Befolkningsframskrivning er en beregning av en framtidig befolknings størrelse og sammensetning, vanligvis med hensyn til kjønn, alder og bosted (kommune), her også innvandringskategori og landbakgrunn. Dette gjøres ved å anvende sannsynligheter eller rater for dødsfall, inn- og utvandringer og fødsler på befolkningen etter kjønn og alder. Befolkningen framskrives trinnvis fra 1. januar ett år til 1. januar året etter.
For innvandrere og deres norskfødte barn brukes det utvandringssannsynligheter og fødselsrater etter alder, kjønn og landgruppe, for innvandrere også etter botid.
Botid: Tid siden første innvandring til Norge.
Forventet levealder er det antall år en person i en gitt alder kan forventes å leve under dødelighetsforholdene i en periode, som regel ett kalenderår. Forventet levealder beregnes i en dødelighetstabell fra de aldersavhengige dødssannsynlighetene for hvert kjønn og for ulike alderstrinn. Det er vanligst å beregne dette ved alder 0, det vil si forventet levealder ved fødselen.
Innvandrer: Person født i utlandet med to utenlandsfødte foreldre og som har innvandret til Norge.
Innvandrerbakgrunn: Omfatter i vår terminologi innvandrere og norskfødte med to innvandrerforeldre, se http://www.ssb.no/innvandring/. Dette betyr for eksempel at en person født i Norge med en norskfødt mor og en utenlandsfødt far med i alt fire utenlandsfødte besteforeldre ikke regnes å ha «innvandrerbakgrunn».
Innvandring: Alle flyttinger til landet i løpet av en periode, uavhengig av innflytternes fødeland og statsborgerskap. For eksempel inkluderer innvandringen til Norge i løpet av ett kalenderår 8-10 000 norske statsborgere, de fleste av disse født i Norge og uten innvandrerbakgrunn.
Innvandringsgrunn er grunn til første innvandring, slik grunnen framkommer i utlendingsforvaltningens registre, og slik den ellers kan avledes fra ulike relevante variabler, se http://www.ssb.no/innvgrunn/. De viktigste innvandringsgrunnene som blir registrert er arbeid, familie, flukt og utdanning. Disse registreres bare for dem det kreves oppholdstillatelse for, det vil si at nordiske statsborgere ikke omfattes
Kohort: En gruppe personer som har opplevd noe i samme periode, som å bli født, gifte seg eller studere. Brukes mest om fødselskohorter.
Landgruppe. I årets framskrivning er innvandrere og deres norskfødte barn gruppert etter eget og/eller foreldrenes fødeland:
Gruppe 1: Vesteuropeiske land samt Nord-Amerika, Australia og New Zealand.
Gruppe 2: Østeuropeiske EU-land (Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn).
Gruppe 3: Resten av verden: Øst-Europa ellers, Afrika, Asia (inkl. Tyrkia), Latin-Amerika og Oseania (uten Australia og New Zealand).
Norskfødte med to innvandrerforeldre er gruppert ut fra mors landbakgrunn.
I tillegg kommer det som kan kalles for Gruppe 0: Den øvrige befolkning, det vil si personer som ikke er innvandrere eller norskfødte med innvandrerforeldre.
Nettoinnvandring, også kalt innvandringsoverskudd, er forskjellen mellom antall flyttinger inn og ut av landet i en periode, vanligvis ett kalenderår.
Prognoseregion er den regionale enhet som i første trinn brukes for å beregne de regionale befolkningsframskrivningene for kjønn og ettårige aldersgrupper ved hjelp av kohortkomponentmetoden. Prognoseregionene er basert på landets 89 økonomiske regioner, med følgende unntak:
• Byene Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø er trukket ut fra de økonomiske regionene med samme navn og behandlet som egne prognoseregioner.
• Oslo, som er definert som en egen økonomisk region, er inndelt i 15 prognoseregioner, det vil si de 15 største bydelene. De små bydelene Sentrum og Marka er slått sammen med henholdsvis St. Hanshaugen og Vestre Aker. Antall prognoseregioner i de regionale framskrivningene er dermed 108.
Samlet fruktbarhetstall (SFT) beregnes som summen av ettårige aldersavhengige fruktbarhetsrater for kvinner 15-49 år i et kalenderår. Dette kan tolkes som antall barn hver kvinne i gjennomsnitt vil føde under forutsetning av at fruktbarhetsmønstret i perioden varer ved, og at dødsfall ikke forekommer før alder 50. For at det ikke skal bli befolkningsnedgang på lang sikt, må SFT være større enn 2,06-2,07 barn (reproduksjonsnivået), når vi ser bort fra innog utvandring.
Økonomisk region representerer et regionalt nivå mellom fylke og kommune. Kriteriene som er brukt for å definere regionene er særlig knyttet til økonomiske forhold, som arbeidsmarked (pendling) og varehandel, se SSB (2002). I siste versjon av denne er landet inndelt i 89 økonomiske regioner, med fra 1 til 19 kommuner i hver region.
For å illustrere usikkerheten om den framtidige utviklingen gjøres det vanligvis alternative forutsetninger om de fire komponentene som inngår i befolkningsframskrivningene: fruktbarhet, dødelighet, innenlandsk flytting og innvandring, med betegnelsene L (lav), M (mellom) og H (høy). Det gjøres også alternative forutsetninger som er relativt urealistiske, men som likevel kan gi interessante analytiske resultater: K (konstant) og 0 (null flyttinger/innvandring). Et beregningsalternativ beskrives ved fire bokstaver i denne rekkefølgen: fruktbarhet, levealder, innenlandsk flytting og innvandring. Betegnelsen hovedalternativ brukes om MMMM, som angir at mellomnivået er brukt for alle komponenter. LLML og HHMH gir henholdsvis lavest og høyest nasjonal befolkningsvekst. Disse regnes imidlertid som mindre realistiske, da de forutsetter at alle komponenter antar relativt ekstreme verdier gjennom hele framskrivningsperioden.
De to modellene BEFINN og BEFREG gir litt forskjellige tall for hele landet. Det må derfor gjøres noen justeringer. For at summen av folketall for alle regioner skal være den samme for BEFREG som for BEFINN (for alle aldre og begge kjønn), justeres BEFREG-resultatene. Justeringen skjer ved hjelp av de årlige endringene, det vil si at summen av alle fødsler, dødsfall og utvandringer etter kjønn og alder blir lik BEFINN-resultatene.
Forutsetningene om innvandring og levealder for hele landet er like for de to modellene.
Nasjonale tall (BEFINN) Modellen BEFINN framskriver befolkningen bosatt i Norge etter følgende kjennetegn:
• Kjønn og alder (0,1,… ,119 år).
• Innvandringskategori (innvandrere og norskfødte personer med to innvandrerforeldre).
• For innvandrere: varighet av oppholdet i Norge (botid).
• Landgrupper, etter fødeland for innvandrere og etter foreldrenes fødeland for norskfødte personer med to innvandrerforeldre1 .
Siden 2010 er det brukt tre landgrupper, se tekstboksen.
For en nærmere begrunnelse for valget av landgrupper, se Tønnessen at al. (2012). For innvandrere og personer født i Norge med to innvandrerforeldre, brukes utvandringssannsynligheter etter alder, kjønn og landgruppe, for innvandrere også etter botid. For innvandrerkvinner brukes det dessuten fødselsrater etter alder, landgruppe og botid.
En sentral forutsetning for beregningene er innvandringsstrømmene framover, som er gjort separat for hver landgruppe. Disse brukes til å beregne folkemengde og utvandring framover for landgruppene
og den øvrige befolkningen. Deretter beregnes nettoinnvandringen (innvandringsoverskuddet). Tidligere (før 2011) gjorde vi eksplisitte forutsetninger om denne. Nå beregnes nettoinnvandringen i modellen som forskjellen mellom inn- og utvandring
Kommuner og fylker (BEFREG) Modellen BEFREG framskriver befolkningen etter alder og kjønn for ett år om gangen for prognoseregioner, se tekstboksen. Framskrivningstallene for hver region fordeles deretter på de enkelte kommuner i regionen i samsvar med observert befolkningsvekst i brede aldersgrupper for hver kommune i samme periode som de regionale flytteforutsetningene er hentet fra. Kohort-komponentmetoden brukes altså ikke direkte ved beregningene for kommunene fordi mange av dem er for små til å gi stabile estimater. Kommunetallene summeres deretter opp til tall for fylker og landet som helhet. En tidlig versjon av modellen er dokumentert i Rideng et al. (1985).
I de nye regionale framskrivningene er de 15 største bydelene i Oslo behandlet som egne prognoseregioner, slik at modellen omfatter i alt 108 regioner. For Oslo regnes det med flyttinger mellom bydelene og resten av landet og utlandet, samt mellom bydelene.
Ved beregning av flyttestrømmene mellom de forskjellige regionene anvender vi såkalte flyttematriser. Da antall flyttestrømmer mellom prognoseregionene er svært stort (108*107= 11 556) og mange av populasjonene og strømmene er små, kan det være store variasjoner i flyttestrømmene fra år til år. Derfor har vi ved estimeringen slått sammen regionene til 19 utflyttingsområ- der etter landsdel og sentralitet. I tillegg kommer flytting fra utlandet. Videre har vi slått sammen flytterne til fire aldersgrupper (0-17, 18-29, 30-49 og 50-69 år) for begge kjønn under ett, bortsett fra aldersgruppen for 18-29 år, der flytterne er fordelt på kjønn. Alt dette er gjort for å få mer stabile flytteparametere. Et utdrag av en tidligere flyttematrise er vist hos Brunborg og Texmon (2003, tabell 8).
Utvandringssannsynlighetene for de 108 prognoseregionene er basert på utvandringer i femårsperioden 2007-2011og holdes konstante i framskrivningen, bortsett fra norskfødte med innvandrerforeldre, som har en svakt avtakende trend i utvandringssannsynligheten. Den regionale utvandringen justeres slik at summen av de regionale tallene i hvert av alternativene stemmer med utvandringstallene i den nasjonale beregningen med BEFINN. Den regionale fordelingen av innflyttingene fra utlandet er beregnet for hver av de 108 regionene for perioden 2007-2011.
Mønsteret for innenlandske flyttinger er også basert på femårsperioden 2007-2011. Utflyttingssannsynlighetene er beregnet for hver av de 108 prognoseregionene. Matriser som beskriver hvordan utflyttingen fra en gitt region fordeles på de 108 regionene, er derimot
spesifisert for færre regioner (33). Også for innenlandske flyttinger er det bare ett alternativ.
For fruktbarhet og dødelighet antar vi at de regionale nivåene vil utvikle seg proporsjonalt med det nivået vi har forutsatt for hele landet:
• Regional fruktbarhet er beregnet for 63 regioner (aggregater av de 108 prognoseregionene) og bygger på aldersspesifikke fødselsrater i siste femårsperiode (2007-2011).
• Fylkene er brukt som enheter for regionale forskjeller i dødelighet, bortsett fra i Oslo, der det er brukt bydeler, det vil i alt si 33 regioner. Det er forskjellene fra siste tiårsperiode (2002-2011) som er lagt til grunn.
Fødsler Både den regionale modellen BEFREG og den nasjonale modellen BEFINN framskriver antall fødte ved hjelp
av antall kvinner i aldrene 15-49 år og fødselsrater for hver ettårig aldersgruppe. BEFREG bruker forskjellige fødselsrater for hver av de om lag 60 fruktbarhetsregionene vi har delt landet inn i. BEFINN bruker bare fødselsrater for hele landet, men ratene er beregnet særskilt for hver av de fire landgruppene som framskrives, som forklart foran. For innvandrere er fødselsratene i tillegg til alder beregnet etter botid i landet. Botidsfordelingen for en innvandrergruppe i et gitt år vil derfor påvirke antall fødsler og dermed samlet fruktbarhetstall (SFT) for gruppen.
Før vi presenterer forutsetningene, vil vi kort drøfte fruktbarhetsutviklingen de siste årene. Fruktbarhetsnivået i Norge har lenge vært høyt i europeisk sammenheng, men de to siste årene har det gått litt ned, som vist i figur 1. Nedgangen har vært størst blant unge kvinner, som vist i figur 2. I aldersgruppene over 30 år får kvinnene derimot stadig flere barn. Fødselsratene for kvinner over 35 år er mer enn fordoblet siden siste del av 80-tallet.
Spørsmålet er om nedgangen siden 2009 innvarsler en ny nedadgående trend, eller om den bare er en tilfeldig variasjon, slike det ofte er fra år til år. Eller kanskje det er det høye nivået de siste årene, med en økning i samlet fruktbarhetstall (SFT, se boksen) fra 1,84 i 2005 til 1,98 i 2009 og deretter nedgang til 1,88 i 2011, som er unntaket? Fruktbarheten har imidlertid sunket i alle de nordiske land i det siste eller de to siste år, som vist i figur 1. Nedgangen i SFT på 0,1 barn på to år er ganske stor. Bortsett fra en tilsvarende nedgang i 2001 må vi tilbake til 70-årenes kraftige fruktbarhetsfall for å finne større nedgang i SFT. Det synes likevel å være for tidlig å kunne konkludere med at en ny nedadgående trend har begynt, men vi kan ikke lenger være like sikre på at SFT vil holde seg i nærheten av to barn per kvinne.
Den samlede fruktbarheten i landet påvirkes av hvor mange innvandrere som bor i landet, men ikke mye, på
tross av at innvandrerkvinner får noe flere barn, som vist i figur 3. Figuren viser at forskjellen mellom SFT for alle kvinner og for kvinner som ikke er innvandrere, har ligget nokså konstant på 0,05 – 0,07 barn de siste femten år. Dette skyldes trolig at flere motvirkende tendenser har virket samtidig: Antall innvandrere har økt og deres fruktbarhet har gått ned, samtidig som fruktbarheten for ikke-innvandrere har gått opp. SFT for innvandrerkvinner var i 2011 2,19 barn per kvinne. Dette er 0,32 mer enn nivået for hele befolkningen, men en betydelig nedgang siden 2000, da forskjellen var på hele 0,85 barn. Dette skyldes flere faktorer, særlig endret sammensetningen av innvandrerbefolkningen, med relativt flere fra Europa og færre fra resten av verden, og at innvandrerne gjennomsnittlig har bodd her lenger
Innvandrernes fruktbarhet Vi opererer med egne fødselsrater for innvandrerkvinner for hver landgruppe. Vi skal først se litt på utviklingen de siste årene, før vi presenterer forutsetningene for de tre landgruppene.
For vesteuropeiske kvinner i Norge (landgruppe 1) er fruktbarhetsnivået rundt 2 barn, det vil si at det er omtrent som for kvinner uten innvandrerbakgrunn, se figur 4. For kvinner fra østeuropeiske EU-land (landgruppe 2) har fruktbarhetsnivået økt sterkt siden EU-medlemskapet i 2004, fra ca 1,5 til ca 2,2 barn per kvinne. Disse kvinnene kommer fra land hvor fruktbarheten er betydelig lavere enn i Norge. For eksempel har SFT i Polen vært 1,40 eller lavere siden 1990 – i noen år helt nede i 1,22 barn per kvinne, som er blant de laveste nivåene i verden. Når polske og andre østeuropeiske kvinner likevel får såpass mange barn i Norge, skyldes det at mange av kvinnene kommer hit for å gjenforenes med sine menn, som medfører noe høyere gjennomsnittlig fruktbarhet de første årene etter ankomsten. Denne effekten gjelder også for de andre landgruppene. For kvinner fra landgruppe 3 har SFT sunket jevnt siden 1990, fra 3 til 2,3 barn. Dette skyldes
både at fordelingen på land har endret seg og at det er relativt færre kvinner fra disse landene med kort botid. Det kan også ha en virkning at fruktbarheten synker i de fleste land i verden og at dette medfører at det blir utbredt å få færre barn samtidig som kunnskapen om prevensjonsbruk blir bedre.
Framskrivningsmodellen beregner fødselstallet framover etter alder og botid i Norge for kvinner fra de ulike landgruppene. Vi kan altså ikke gjøre forutsetninger bare om fødselsrater etter alder for de ulike gruppene av innvandrerkvinner, men må også gjøre forutsetninger om fødselsrater etter botid. Det er ikke helt enkelt å gjøre dette, da fødselsratene etter botid varierer mye fra år til år på grunn av tilfeldigheter (små populasjoner). Dette gjør det vanskelig å identifisere klare trender.
Figur 5-7 viser fruktbarhetsnivået for grupperte botider for kvinner fra de tre landgruppene.2 Stort sett er fruktbarheten høyest noen få år etter ankomsten til Norge, men dette gjelder ikke generelt. For landgruppe 3 har det vært en markert nedgang i fruktbarheten for nesten alle botider, og i noen grad også for landgruppe 2, spesielt for de korte. Østeuropeiske kvinner med kort botid er trolig av en annen type i 2010 enn i 1990, da mange av dem kom til Norge for å gifte seg med norske menn. For de som har bodd i Norge lenge, 12 år og lenger, er fruktbarhetsnivået litt under 2 for alle landgrupper, det vil si omtrent det samme som for kvinner uten innvandrerbakgrunn.
Nærmere om fruktbarhetsforutsetningene Kvinner som ikke er innvandrere har altså hatt en liten nedgang i fruktbarheten de siste to årene, som vist i
figur 3. For denne gruppen gjør vi forutsetninger om SFT framover som vist i figur 8. Vi har valgt å holde mellomalternativet konstant på 1,87 barn per kvinne, basert på gjennomsnittet for de siste fem år. Det er litt lavere (0,04 barn) enn i fjorårets mellomalternativ, noe som reflekterer nedgangen de siste to årene. I høyalternativet lar vi SFT øke til 2,07 i 2021 og holder det deretter konstant. 2,07 tilsvarer reproduksjonsnivået, som vil gi konstant folketall på lang sikt, se boksen.3 I lavalternativet lar vi SFT synke enda litt mer enn i fjor, til 1,67 barn per kvinne, slik at forskjellen mellom mellom- og lavalternativene er omtrent den samme i år som i fjor, litt over 0,2 barn per kvinne.
Vi gjør eksplitte forutsetinger om de aldersbestemte fødselsratene og dermed SFT for kvinner som ikke er innvandrere. For innvandrere bestemmes SFT av antall kvinner etter alder og botid og fødselsratene for disse. Det beregnede fødselstallet for hvert år i framskrivingsperioden brukes til å beregne SFT. SFT blir derfor ikke konstant over tid, selv når vi har forutsatt konstante fødselsrater, som vist i figur 9-11. Det samme gjelder SFT for hele befolkningen, det vil si uansett innvandrerstatus, som vist i figur 12 (som altså er en veid sum av forutsetningene i figurene 9-11).
I mellomalternativet holder vi fødselsratene konstante gjennom hele framskrivningsperioden for hver av landgruppene. I de to andre alternativene lar vi de aldersog botidsbestemte fødselsratene være proporsjonale med SFT i henholdsvis lav- og høyalternativene for kvinner som ikke er innvandrere, som vist i figur 8.
I mellomalternativet holder vi fødselsratene konstante gjennom hele framskrivningsperioden for hver av landgruppene. I de to andre alternativene lar vi de aldersog botidsbestemte fødselsratene være proporsjonale med SFT i henholdsvis lav- og høyalternativene for kvinner som ikke er innvandrere, som vist i figur 8.
befolkningen, slik som for 2011-framskrivningene. Grunnen til at dette likevel skjer, er at det blir stadig flere i de tre landgruppene som har bodd her lenge, og de har som nevnt fødselsrater som er nesten de samme som for dem som ikke har innvandrerbakgrunn. Svingingene over tid blir sterkest for landgruppe 2, på grunn av den raske veksten av antall innvandrere derfra, som medfører store endringer i botidsfordelingen for denne landgruppen framover.
I tillegg til de tre fruktbarhetsalternativene M, L og H, viser figur 9-12 hva SFT blir ved ulike alternativer for innvandringen. Dersom det er høy innvandring for en gruppe med høyere fruktbarhet enn gjennomsnittet for hele befolkningen, vil dette trekke fødselstallet og dermed gjennomsnittsfruktbarheten opp. Dette gjelder særlig landgruppe 2 og 3, som har noe høyere fruktbarhet enn gjennomsnittet, som vist i figur 4. Figur 10 og
11 viser at SFT blir høyere ved høy innvandring (alternativ MMMH) enn ved middels innvandring (MMMM), selv om fødselsratene er de samme. Tilsvarende medfører lav innvandring (MMML) lavere fruktbarhet. For innvandring fra landgruppe 1 (Vest-Europa) er denne effekten liten, som vist i figur 9, fordi kvinner fra denne landgruppen får omtrent like mange barn som gjennomsnittet i Norge.
Kurven for MMML for landgruppe 2 (figur 10) blir etterhvert ganske lav og hakkete. Dette kommer trolig av at innvandringen for denne gruppen er svært lav i dette alternativet, slik at det blir få eller ingen kvinner igjen i noen aldersgrupper.
Andel fødte med to innvandrerforeldre I framskrivningen regnes personer født i Norge med to innvandrerforeldre som en egen kategori. Vi må derfor anslå hvor stor andel av innvandrerkvinnenes barn født i Norge som også har en far som er innvandrer. Barnets far behøver ikke å komme fra samme landgruppe som moren, men gjør det i de aller fleste tilfeller. Vi tilordner barnet samme landgruppe som dets mor. Vi regner ikke med egne fødselsrater for disse etterkommerne, da deres barn ikke inngår i noen egen kategori i framskrivingen.
Denne andelen har tidligere vært svært ulik for de tre landgruppene (se figur 13). Den var størst for kvinner fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, der andelen på 1990-tallet var over 80 prosent. Siden har den sunket til
litt over 70 prosent. Men for de to andre landgruppene har andel innvandrerfedre økt betydelig. For kvinner fra landgruppe 1 (Vest-Europa m.fl.) har andelen økt fra 20-30 prosent til over 40 prosent i 2011. Enda sterkere har økningen vært for innvandrere fra landgruppe 2, de østeuropeiske medlemslandene i EU, fra 25 prosent i 2000 til hele 83 prosent i 2011. Hovedgrunnene til dette er trolig at et økende antall kvinner fra denne regionen kommer for å bosette seg sammen med sine menn. ”Fedreandelen” for landgruppe 2, vil trolig komme til å gå ned om noen år, men vi har ikke grunnlag for å si når og med hvor mye.
På bakgrunn av disse trendene og de sannsynlige årsakene til endringene i dem, har vi forutsatt følgende for utviklingen av andel fødte der også faren er en innvandrer, for de tre landgruppene:
• Gruppe 1: Andelen har økt jevnt i siden 2005 og vil trolig gjøre det noen år til. Vi lar den øke til 50 prosent i 2014 og holder den deretter fast fordi utviklingen framover er svært usikker.
• Gruppe 2: Andelen har økt svært raskt siden 2004, mer ser nå ut til å stagnere. Vi lar nivået i framskrivningsperioden ligge konstant på observasjonen for 2011, 83 prosent.
• Gruppe 3: Andelen har variert lite de siste årene. Vi lar nivået i framskrivningsperioden ligge konstant på observasjonen for 2011, 74 prosent.
Denne andelen betyr ikke noe for antall fødsler blant innvandrerkvinner i framskrivningene, bare for hvor mange av deres barn som regnes som norskfødte med innvandrerforeldre. Resten av barna til innvandrerkvinner inngår i kategorien ”øvrige befolkning”. På grunn av usikkerheten og fordi andelen ikke er svært viktig for framskrivningsresultatene, regner vi bare med ett sett og ingen alternative verdier.
Dødelighet og levealder Levealderen fortsatte å øke i 2011, med 0,15 år for menn og 0,3 år for kvinner, til 79,00 år for menn og 83,45 år for kvinner (figur 14). Dette er igjen de høyeste nivåene som er registrert for Norge, og en fortsettelse av en økning som har foregått nesten uavbrutt i to hundre år. De siste ti år har levealderen økt med hele 2,8 år for menn og 1,9 år for kvinner.
Forventet levealder for menn i 2011 viste seg å bli nesten nøyaktig den samme som antatt i mellomalternativet i 2011-framskrivningen (79,00 vs. 79,01 år), se figur 14. For kvinner førte den uvanlig sterke økningen til at levealderen i 2011 ble høyere enn antatt i alle tre alternativer fra fjorårets framskrivninger, inkludert høyalternativet (83,17 år).
Selv om levealderen økte betydelig for begge kjønn i 2011, innebærer neppe dette noen vesentlig endring fra den langsiktige trenden. Vi har derfor valgt å bruke de samme dødelighetsestimatene som i fjorårets framskrivninger, bortsett fra for de første årene. Vi har gjort en innfasing fra 2011-observasjonene til fjorårets baner, for ikke å få så stort brudd fra observerte til framskrevne tall, som vist i figur 14. Dette ble gjort ved lineær interpolasjon mellom 2011-observasjonene og fjorårets forutsetninger for 2016. Disse beregningene ble gjort for dødelighetssannsynlighetene etter alder og kjønn, noe som gir en levealdersutvikling omtrent som i figur 14.
Fra og med 2016 har vi altså forutsatt nøyaktig de samme dødelighetssannsynlighetene som i fjorårets framskrivninger, som er nærmere beskrevet av Brunborg og Texmon (2011). Vi forutsetter altså at forventet levealder (ved fødselen) vil fortsette å øke. Banene for levealderen er vist i figur 15. I mellomalternativet er forventet levealder for menn forutsatt å øke fra 79,0 år til 89,5 år i 2100, og for kvinner fra 83,4 år i 2011 til
92,5 år i 2100. På grunn av den store usikkerheten om utviklingen har vi også laget alternative estimater for dødelighetsutviklingen framover. I lavalternativet har vi forutsatt at levealderen øker til 83,8 år for menn og til 84,6 år for kvinner i 2100, og i høyalternativet til 92,8 år for menn og 96,1 år for kvinner.
Det er brukt samme dødelighet for alle grupper, det vil si for innvandrere, deres barn født i Norge, og befolkningen uten innvandrerbakgrunn, fordi det ikke ser ut til å være vesentlige forskjeller i dødeligheten mellom innvandrere og resten av befolkningen. Forutsetningene om dødeligheten framover er gjort på grunnlag av en såkalt Lee-Carter-analyse av data for perioden 1950-2010, se Brunborg og Texmon (2011).
Figur 15 viser forventet levealder ved fødselen siden 1950 og våre forutsetninger for årets framskrivninger for lav-, mellom- og høyalternativene fram til 2100.
Det at levealderen har økt raskere for menn enn for kvinner de siste årene, har medført at forskjellen mellom kvinners og menns levealder har sunket til rundt 4,5 år, fra nærmere 7 år på 1980-tallet. Vi antar at dette vil fortsette framover, slik at forskjellen i 2060 i mellomalternativet vil komme ned på om lag 3 år igjen, slik den var på 1950-tallet, og som anses som et slags normalnivå (figur 16).
Referanser Brunborg, H. og I. Texmon (2003): Fortsatt sentralisering. Regionale befolkningsframskrivinger 2002-2020, Økonomiske analyser 4/2003. (http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/200304/brunborg.pdf)
Brunborg, H. og I. Texmon (2011): Befolkningsframskrivning 2011-2100: Modell og forutsetninger, Økonomiske analyser 4/2011. (http://www.ssb.no/emner/08/05/10/oa/201104/brunborg1.pdf)
Brunborg, H., I. Texmon og M. Tønnessen (2012):Befolkningsframskrivninger 2012-2100: Resultater. Økonomiske analyser 4/2012. (http://www. ssb.no/emner/08/05/10/oa/201204/brunborg3.pdf )
Rideng, A., K.Ø. Sørensen og K. Sørlie (1985): Modell for regionale befolkningsframskrivinger. Rapporter 85/7, Statistisk sentralbyrå. (http://www.ssb.no/histstat/rapp/ rapp_198507.pdf)
Texmon, I. (2012): Regional framskrivning av antall innvandrere 2011-2040. Modellen REGINN, forutsetninger og resultater. Rapport 2012/11, Statistisk sentralbyrå. (http://www.ssb.no/emner/02/03/rapp_201211/ rapp_201211.pdf)
Tønnessen, M., H. Brunborg, Å. Cappelen, T. Skjerpen og I. Texmon (2012): Befolkningsframskrivninger 2012-2100: Inn- og utvandring. Økonomiske analyser 4/2012. (http://www.ssb.no/emner/08/05/10/ oa/201204/brunborg2.pdf)
Befolkningsframskrivninger 2012-2100: Inn- og utvandring*
Marianne Tønnessen, Helge Brunborg, Ådne Cappelen, Terje Skjerpen og Inger Texmon
Hvor mange innvandrere som kommer til Norge i framtiden, avhenger i stor grad av den økonomiske og politiske utviklingen i Norge og i utlandet. Vi antar at økonomien vil vokse raskere i Norge enn i de fleste andre land noen år til, og at innvandringen vil øke noe framover. Etter hvert som de norske olje- og gassinntektene minker, regner vi med at innvandringen vil avta. Ulike, men rimelige, anslag på inntektsutviklingen de nærmeste årene gir store forskjeller i innvandringen. Usikkerheten ved beregningene er derfor betydelig, selv få år fram i tid.
Bakgrunn
Innvandringen til Norge har økt sterkt de siste tiårene, og særlig etter 2004. I 2011 var det 79 500 innvandringer til Norge og 32 500 utvandringer, noe som gir en nettoinnvandring på 47 000 personer. Som figur 1 viser, har verken inn-, ut- eller nettoinnvandringen noen gang vært høyere enn i fjor.
Særlig er det arbeidsinnvandring fra østlige EU-land som Polen og Litauen som har drevet innvandringstallene i været de siste årene (figur 2). Innvandringen fra
søreuropeiske land som sliter med gjeldskrise har også økt, men har foreløpig ikke nådd høye nivåer. Under 1 000 personer innvandret til Norge fra Spania i 2011, og under 500 fra hver av landene Portugal, Italia og Hellas (se Brunborg og Tønnessen 2012)
Hvordan forrige framskrivning traff I befolkningsframskrivningene publiserer vi vanligvis tre ulike baner for innvandringen til Norge framover: Høyalternativet (H) med høy innvandring,
mellomalternativet (M) med middels innvandring og lavalternativet (L) med lav innvandring.
Fjorårets framskrivninger anslo en nettoinnvandring i 2011 på 44 000 personer i mellomalternativet, 35 500 i lavalternativet og 52 500 i høyalternativet. Den faktiske nettoinnvandringen ble 47 000 – altså 3 000 over mellomalternativet og 5 500 under høyalternativet (se figur 3).
Framskrivningene lages for tre store landgrupper. Landgruppe 1 omfatter Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand, landgruppe 2 ti østlige EUland og landgruppe 3 resten av verden (se egen boks). Særlig fra landgruppe 1 kom det flere innvandrere enn vi antok i 2011, med en nettoinnvandring på vel 3000 mer enn antakelsen i mellomalternativet. For innvandrere fra de to andre landgruppene traff framskrivningene relativt godt: Avvikene i nettoinnvandringen var på rundt 500 for landgruppe 2 og 200 for landgruppe 3, sammenlignet med mellomalternativet i 2011.
Modell for framskrivning av innvandringen
Beregningene av framtidig innvandring til Norge tar utgangspunkt i en økonometrisk modell der innvandringen hovedsakelig bestemmes av disse faktorene:
• relativ inntekt i Norge sammenlignet med andre deler av verden (kjøpekraftsjustert brutto nasjonalprodukt per innbygger)
• arbeidsledighet i Norge og i andre deler av verden
• folketallet i senderlandene, det vil si i de tre landgruppene.
• brohodeeffekten, målt som andel innvandrere fra samme landgruppe som allerede befinner seg i Norge, sett i forhold til den samlede norske befolkningen.
Modellen har vært i bruk siden 2008 og har stadig blitt videreutviklet (Brunborg og Cappelen 2010). Også i år
Landgruppene Vi har delt landene i verden inn i tre grupper. Selv om det er store forskjeller innen hver landgruppe, er det også visse likhetstrekk. I første gruppe inngår alle vesteuropeiske land, det vil si land som er med i det ”gamle” EU og/ eller EØS og EFTA, samt Canada, USA, Australia og New Zealand. Personer fra disse landene har gjennomsnittlig relativt lik demografisk atferd når det gjelder fruktbarhet, giftermål og utvandring. Dessuten er det knyttet få eller ingen restriksjoner til å bo og arbeide i Norge for EU-borgere.
Den andre gruppa består av de ti nye medlemsland av EU i Øst-Europa, som ble medlemmer i 2004 eller 2007: Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Bulgaria og Romania. Grunnen til at disse er definert som en egen gruppe i våre befolkningsframskrivninger er at det er fra disse landene innvandringen har økt mest de siste årene. Det er også blant disse at inntektsforskjellene til Norge, og dermed potensialet for migrasjon til Norge, er størst i EU, samtidig som restriksjonene tidligere har vært begrensede og nå i all hovedsak er avskaffet.
Den tredje gruppa består av resten av verden, det vil si resten av Øst-Europa, Afrika, Asia (inkludert Tyrkia), LatinAmerika og Oseania (utenom Australia og New Zealand). Statsborgere fra disse landene må søke om tillatelse til å bo og arbeide i Norge. Denne gruppen er selvsagt svært heterogen, og vår begrunnelse for å slå dem sammen er mest for å forenkle.
Det er en persons landbakgrunn som avgjør hvilken gruppe han eller hun regnes i. For personer født i utlandet, er dette (med noen få unntak) eget fødeland.
For personer født i Norge er det foreldrenes fødeland. I de tilfeller der foreldrene har ulikt fødeland, er det morens fødeland som blir valgt. For flere definisjoner og mer om befolkningsframskrivningene generelt, se Brunborg mfl. (2012).
er det gjort endringer i modellen og datagrunnlaget. I tillegg til de økonomiske hovedfaktorene som driver innvandringen (arbeidsledighet og inntektsforskjeller mellom Norge og andre deler av verden), har vi i år også tatt høyde for at innvandringen kan bli høyere når det allerede bor mange innvandrere fra det aktuelle området i Norge – den såkalte brohodeeffekten (Boyd 1989). Brohodeeffekten kan også fange opp deler av norsk innvandringspolitikk: Dersom mange får beskyttelse i Norge ett år, kan det medføre økt innvandring de neste årene i form av familiegjenforening.
Litt forenklet kan vi skrive modellen slik (tidsforskyvningen kan variere litt):
ln(It) = co + c1 ln(It-1) + c2 ln (Yt-1) + c3 U t-1 + c4 O t-1 + c5 Bt-1 + c6 Dt + et,
der
I t
er innvandringsraten fra en landgruppe til Norge i år t (andelen av befolkningen fra det aktuelle området som innvandrer til Norge),
ci er ukjente parametre som må estimeres,
It-1 er innvandringsraten fra det aktuelle området året før,
Yt-1 er relativ BNP per innbygger i år t-1,
Ut-1 er arbeidsledighetsraten i Norge i år t-1,
Ot-1 er arbeidsledighetsraten i det aktuelle området i år t-1,
Bt-1 er antall innvandrere fra det aktuelle området som allerede bor i Norge i år t-1 dividert på Norges folketall i år t-1 (brohodeeffekten),
Dt er dummy-variable som fanger opp spesielle begivenheter eller regelendringer i år t,1
et er et stokastisk feilledd som antas å være normalfordelt.
Det er ikke tatt hensyn til forskjeller mellom land innenfor samme gruppe.
For å estimere parametrene i modellen – altså tallfeste samvariasjonen mellom de ulike faktorene (inntekts- forskjeller, arbeidsledighet og så videre) og innvandrin- gen – bruker vi eksisterende data for perioden fra 1970 til og med 2011. Når parameterne er estimert, brukes disse så til å beregne hvordan innvandringen vil utvikle seg framover, gitt anslag for hvordan de økonomiske variablene vil utvikle seg framover. Å forutsi hvordan den økonomiske situasjonen i Norge og utlandet vil ut- vikle seg gjennom hele dette århundret, er ikke enkelt, og som resultatene vil vise senere, kan ulike anslag
for økonomisk utvikling gi store forskjeller i forventet innvandring.
Vi estimerer separate varianter av modellen for hver av de tre landgruppene. Det betyr at vi har latt vanlige sig- nifikanskriterier og andre økonometriske hensyn spille inn når vi har spesifisert modellen for hver landgruppe. Alle parametrene er derfor gruppespesifikke.
Vi modellerer innvandringsraten, det vil si bruttoinn- vandring fra hver landgruppe dividert med samlet be- folkning i hver landgruppe. Dermed får vi et uttrykk for sannsynligheten for at en person utvandrer til Norge.
Tidligere modeller har vært forenklet på dette punktet ved at det er sett bort fra folketallet i avsenderlandene. Når vi skal lage framskrivinger helt fram til 2100, kan endringer i sammensetningen av verdens befolkning tilsi at en rate-tilnærming er bedre.
Data
Tallene for innvandring fram til og med 2011 er hentet fra SSBs befolkningsstatistikk. Dersom noen flytter både til og fra landet (eller omvendt) i løpet av ett kalenderår, registreres det verken som en inn- eller utvandring i denne sammenhengen, siden befolknings- framskrivningene regner med endring i status i løpet av ett kalenderår. Dette påvirker ikke tallene for nettoinn- vandring, men både inn- og utvandringstallene blir litt
lavere enn de som vanligvis blir publisert. Det gjelder særlig innvandring fra landgruppe 1, altså primært personer fra Vest-Europa som enkelt kan flytte mellom EØS-land.
Folketallet i de tre landgruppene, som brukes som nevner i variabelen It, er summert fra FNs befolknings- statistikk (UN Population Division 2011). Forskjellene mellom Norge og de tre landgruppene i kjøpekrafts- justert BNP per innbygger er beregnet fra Penn World Tables, som omfatter de fleste land i verden (Heston mfl. 2011). Arbeidsledigheten i Norge finnes i OECDs database tilbake til 1970. For arbeidsledigheten i landgruppe 1 bruker vi tallene for ledighet i OECD- området. OECD omfatter riktignok en del land som ligger utenfor landgruppe 1, men vi regner likevel disse tallene som det mest pålitelige ledighetsanslaget for Vest-Europa, USA, Canada, Australia og New Zealand samlet. For arbeidsledigheten i landgruppe 2 (de ti østeuropeiske EU-landene) har vi brukt tall fra Eurostat for ledigheten i hvert av landene i perioden fra slutten av 1990-årene og fram til 2011, og beregnet en sum
av disse, vektet etter landenes folketall. For perioden før dette er ledigheten tilbakeberegnet til 1988 ved å benytte endringen i OECD-ledigheten. For landgruppe 3 (resten av verden) finnes det ikke pålitelige tall for arbeidsledighet. I estimeringen av modellen for denne gruppen er derfor ledigheten i avsenderområdet ikke tatt med. Brohodeeffekten har vi beregnet ved å bruke andelen bosatte innvandrere fra de ulike landgruppene i prosent av totalbefolkningen i Norge, hentet fra SSBs befolkningsstatistikk.
For at modellen skal kunne framskrive antall innvan- drere, trengs også tall for framtidig utvikling av verdens folkemengde i de tre landgruppene. De er hentet fra FNs nyeste befolkningsframskrivninger fra 2010 til 2100 (UN Population Division 2011).
Anslagene for framtidig andel innvandrere i Norge fra de ulike landgruppene, som brukes til å beregne bro- hodeeffekten, er hentet fra våre befolkningsframskriv- ninger fra i fjor. Vi har brukt tall fra fjorårets høyalter- nativ i beregningen av den nye høyalternativbanen, og tilsvarende for mellom- og lavalternativet. Ved å bruke en slik tilnærming reduserer vi graden av simultanitet mellom anslag for bruttoinnvandring og resultatene fra den samlede befolkningsframskrivningen, som vi altså ser bort fra i denne runden. I estimeringene av model- lene for de tre landgruppene viste det seg at brohodeef- fekten ikke var sterk nok til å gi signifikant effekt for landgruppe 1 og 2, men at den ga utslag for landgruppe
3. Det er dermed bare i beregningene av framtidig innvandring fra landgruppe 3 at brohodeeffekten er inkludert.
Regelendringer og politiske vedtak, som for eksempel innvandringsstoppen i 1975, Norges EØS-medlemskap i 1994 og utvidelsen av EU østover i 2004 og 2007, har også påvirket innvandringen til Norge (Cappelen og Skjerpen 2012). Noen viktige politiske endringer på
dette feltet de siste 40 årene er tatt med i modellen, men i framskrivningene har vi ikke lagt inn eventuelle framtidige politiske endringer som kan tenkes å påvirke innvandringen i årene som kommer. Det samme gjelder naturkatastrofer og væpnede konflikter, som kan med- føre nye strømmer av flyktninger.
Tre alternative forutsetninger for framtidig økonomisk utvikling
De tre banene i innvandringsframskrivningene (mel- lom-, høy- og lavalternativet) avspeiler tre ulike alternativer for økonomisk utvikling i framtiden. Figur 4 viser de tre alternativene for de tre landgruppene, og der ser vi også utviklingen i relativ inntekt (kjøpekrafts- justert BNP per innbygger) fra 1970 til i dag.
Den nederste grafen i figur 4 viser utviklingen i rela- tiv inntekt per innbygger mellom Norge og snittet i landgruppe 1, målt som kjøpekraftsjustert inntekt per person.2 Vi ser at det norske inntektsnivået økte mer enn snittet for landgruppe 1 fra 1970 og fram til i dag. Mens vi i 1970 var like rike som landene i gruppe 1, er inntektsnivået i Norge nå 40 prosent høyere (tilsva-
rende 1,4 på den loddrette aksen). En stor del av denne økningen skyldes de høye petroleumsinntektene.
For landgruppe 2 – den midterste grafen på figuren – ser vi at forskjellen til det norske inntektsnivået har blitt mindre over tid. I 1970 var det norske inntektsnivået omtrent 4,5 ganger høyere enn i disse østeuropeiske landene, nå er det litt under 3,5 ganger høyere. Det skyldes at disse landenes inntektsnivå gjennomgå-
ende har økt raskere enn det norske, trass i de norske petroleumsinntektene.3
Den øverste grafen i figuren viser utviklingen i BNP per innbygger i Norge i forhold til snittet i landgruppe 3.
Her er det store svingninger, og gruppen er også meget heterogen. Forskjellen i inntektsnivå ble kraftig redu- sert da oljeprisen falt etter 1985. Gjennom 1990-årene økte forskjellene igjen, og rundt årtusenskiftet var inntektsnivået i Norge nesten 10 ganger høyere enn i denne gruppen. Siden da har det vært en tydelig vekst i mange av landene i gruppe 3.
Hvordan vil de økonomiske forholdene i verden utvikle seg fram mot 2100? Her er det få sikre holdepunkter, og våre høy-, mellom- og lavalternativer skisserer tre nokså ulike framtidsbilder. De tre alternativene for hver landgruppe er tegnet inn i figur 4. Banene avspeiler tre ulike forutsetninger om norsk økonomi og verdensøko- nomien i tiden fram mot 2100.
I mellomalternativet antar vi at forskjellene i inntekt per innbygger mellom Norge og resten av verden gradvis vil reduseres, hovedsakelig fordi petroleumsinntek- tene en dag vil ta slutt. Ifølge beregninger presentert i Økonomisk utsyn over 2011 (SSB 2012) kan man anslå at om lag 30 prosent av merinntekten i Norge i forhold til i OECD er knyttet til petroleumsinntektene. Uten norsk olje og gass vil denne merinntekten falle bort, og norsk inntektsnivå blir igjen mer likt snittet for land- gruppe 1, slik det var ’før oljen’. I mellomalternativet har vi antatt at dette skjer i 2050 og at Norges relative inntektsforsprang da er redusert til 10 prosent. Fra 2050 til 2100 er det norske inntektsnivået 1,1 ganger nivået for snittet i gruppe 1. Disse anslagene innebærer at det norske inntektsnivået eksklusive petroleumsinn- tektene holder tritt med veksten i gjennomsnittsinntek- ten for gruppe 1.
For landgruppe 2 antar vi at inntektsforskjellen i for- hold til Norge gradvis reduseres i dette århundret og ender på et nivå rundt 2,5 litt etter 2060 og deretter er konstant. Denne nedgangen henger også sammen med at Norge mister petroleumsinntekter. I dette alternati- vet forutsetter vi at inntektsnivået i østlige EU-land vil vokse prosentvis like raskt som i OECD.
For landgruppe 3 antar vi også at inntektsnivået vil vokse like raskt som i OECD, slik at Norge blir liggende drøyt 6 ganger høyere enn denne landgruppen fra rundt 2050 og utover.
I lavalternativet forutsetter vi at det norske inntektsni- vået gradvis synker helt ned til gjennomsnittsnivået i landgruppe 1, altså til det relative inntektsnivået fra begynnelsen av 1970-tallet.
I tillegg forutsetter vi at inntekten i gruppe 2 og 3 vil vokse prosentvis raskere enn i landgruppe 1.
I praksis betyr dette at vi antar at produktivitetsvek- sten i gruppe 2 er om lag 1,5 prosent høyere per år fra 2012 til 2060 sammenlignet med gruppe 1, men at den deretter er omtrent den samme. Resonnementet kan begrunnes med utgangspunkt i standard økono- miske vekstteori som sier at ulike lands inntektsnivå
har en tendens til å konvergere på lang sikt på grunn av gjeninnhenting (Barro og Sala-I-Martin 1995). Det er imidlertid liten støtte i historien for at nivåene konver- gerer absolutt sett, bare at visse nivåforskjeller utlignes gradvis.
Forskjellen mellom inntektsnivåene i Norge og i land- gruppe 3 har ikke blitt mye mindre de siste 40 årene, men vi vet samtidig at mye har skjedd med verdens- økonomien de siste to tiårene. Veksten har kommet godt i gang, ikke bare i Kina og India, men også i mange afrikanske land. Økonomien til de østasiatiske ’tigrene’ har vokst lenge og deres betydning i verdensøkonomien er økende. Også i Latin-Amerika er veksten høy i mange land og utsiktene ganske gode, selv om det finnes klare unntak. Med den sterke befolkningsveksten som er ven- tet i Afrika ifølge FNs befolkningsprognoser, er det klart at den økonomiske veksten i landgruppe 3 fortsatt må være høy for at BNP per innbygger også skal øke.
Men dersom BNP per innbygger i de fattige landene fortsetter å vokse med et par prosent mer enn i Norge hvert år, blir effekten stor på lang sikt. I lavalternativet blir Norges BNP per innbygger i 2100 kun 26 prosent høyere enn i landgruppe 2 og 46 prosent høyere enn i landgruppe 3.
I høyalternativet er forutsetningen for inntektsutvik- lingen i de ulike regionene svært stilisert og enkel. I all hovedsak har vi antatt at dagens relative inntekts- forskjeller videreføres til 2100. Det innebærer at de inntektsforskjellene vi har observert nylig tilsvarer mer eller mindre de regionale konvergensnivåene som eksisterer. Landene innen hver gruppe har altså, gitt sine institusjonelle og sosiale forhold, kopiert det som kan kopieres fra rike land og makter ikke å endre sine strukturer slik at de kan oppnå større inntektsmessig likhet med rike land.
For Norges vedkommende innebærer høyalternativet at ressursrikdommen er større enn vi i dag regner med, eller at avkastningen på den kapitalen vi samler opp i fond gjør at våre inntekter fortsatt blir mye høyere enn i land rundt oss. Det kan argumenteres med at tolk- ningen av BNP i Norge går mer i retning av bruttona- sjonalinntekt (BNI), som også inkluderer inntekt tjent
i utlandet, og at dette er den relevante indikator for
hva som styrer migrasjon. Det siste er ingen urimelig antakelse. Likevel er det rimelig å karakterisere høyal- ternativets inntektsbaner som svært optimistiske sett med norske øyne og svært nedslående for andre land. I dette alternativet antar vi også at fattige land ikke vil vokse raskere enn OECD-landene.
Forutsetninger om framtidig arbeidsledighet
Når det gjelder arbeidsledighet, har vi bare én bane for hver av de tre landgruppene.4
Hovedargumentet for ikke å operere med flere alter- native anslag for ledighet, er at mens inntektsnivåene drives av ulik produktivitetsvekst i gruppene og således normalt vil inneholde trender over tid, er normalt arbeidsledighetsratene variable som ikke har noen langsiktig trend i seg. De vil derfor bety lite eller ingen- ting for prognoser langt fram i tid. Dette siste forsterkes ytterligere av at det i stor grad er endring i ledigheten som betyr noe ifølge estimeringsresultatene. I det min- ste er det liten grunn til å tro at ledighetsratene vil øke eller reduseres vedvarende i lang tid framover.
Som vi kan se av figur 5, er det store sykliske bevegelser i arbeidsledighetsraten målt som antall ledige i prosent av arbeidsstyrken. For Norge er det ingen klar trend
i tallene takket være den lave ledigheten siden 2006, mens for OECD er det et klart nivåskift fra 1970-tal- let til senere tiår. Den siste finanskrisen har bidratt til at ledigheten har festet seg på et nytt høyt nivå igjen i
OECD. Selv under siste høykonjunktur, hvor det var høy vekst i mange år, var ledigheten så vidt under 6 prosent.
Hvordan skal vi resonnere om arbeidsledigheten fram- over? For Norge lar vi ledigheten komme ned fra 3,3 prosent i år til 3 prosent i 2017 og lar dette bli det lang- siktige nivået i hele framskrivningsperioden. Det kan
synes å være en optimistisk prognose, men i et lengre perspektiv er det ikke så spesielt. Et argument mot en slik enkel forutsetning kan være at innvandrere nor- malt har litt høyere ledighet enn resten av den norske befolkningen. Med en økende innvandrerbefolkning tilsier det litt høyere ledighet. På den annen side er det endringer i sammensetning av arbeidsstyrken geogra- fisk og utdanningsmessig som nok tilsier et lavere nivå. For OECD legger vi til grunn at ledigheten sakte går ned fra 8,2 i år til 6 prosent i 2025 og deretter er konstant. Siden ledighetsnivået betyr svært lite på lang sikt – det er endringene som er av betydning – spiller anslaget
for ledigheten liten rolle for det langsiktige nivået på innvandring ifølge våre modeller.
Ledigheten i landgruppe 2 har også økt etter finanskri- sen og var på drøye 9 prosent i 2011. Her er det mindre opplagt hva det langsiktige nivået blir. Befolkningen i denne landgruppen kan forvente en kraftig eldrebølge som trekker ledigheten ned, og utvandringen fra disse landene bidrar til det samme. Dessuten har landene
et potensial for å hente seg inn økonomisk i forhold til Vest-Europa, noe som trekker i retning av fallende
ledighet. I negativ retning gjelder nok at institusjonelle forhold synes å være lite vekstfremmende, men her varierer landene en god del og slike forhold kan utvikle seg over tid. Vi har antatt at ledigheten går gradvis ned til 7 prosent i 2026 for så å være konstant. Ledigheten var om lag 7 prosent i disse landene under høykonjunk- turen i 2007/2008.
For landgruppe 3 som helhet har vi ikke ledighetstall overhodet, og denne variabelen er derfor ikke med i modellen for denne landgruppen. Men for denne grup- pen har brohodeeffekten vist seg å være signifikant.
At brohodeeffekten kan være viktigere enn ledighet for denne gruppen, er ikke urimelig. Mulighetene for
å komme som arbeidsinnvandrer fra landgruppe 3 til Norge er langt mer begrenset enn for de to andre grup- pene. Det å ha familie her i landet, kan derimot være avgjørende for om man får komme til Norge. Da er det rimelig at brohodeeffekten har større betydning.
Innvandring fra de ulike landgruppene
Med utgangspunkt i disse økonomiske anslagene gir den økonometriske innvandringsmodellen tre ulike ba- ner for innvandringen fra hver av de tre landgruppene. Noen ujevnheter som den økonometriske modellen genererte i starten av banene, er glattet ut i framskriv- ningene. Vi har i tillegg brukt den estimerte standard- feilen i den økonometriske modellen for å ta høyde for usikkerhet i beregningene. Dette er gjort ved å legge
til én standardfeil for innvandringen i høyalternativet og trekke fra én standardfeil i lavalternativet, for hver landgruppe. Vi understreker at vi med dette ikke har beregnet noe som kan tolkes som konfidensintervaller i streng statistisk forstand, og at høy- og lav-alternative- ne ikke er tenkt som maksimums- og minimumsgrenser for innvandringen. Vi mener likevel at de spiler ut et ganske stort mulighetsrom.
Figurene 6, 7 og 8 viser hvordan innvandringen fra de ulike landgruppene kan bli når vi legger den økonome- triske modellen og våre økonomiske forutsetninger til grunn. I mellomalternativet forventer vi på lang sikt en redusert innvandring fra alle de tre landgruppene. For landgruppe 1 antar vi at innvandringen vil avta allere- de fra 2012, og synke jevnt ettersom det norske inn- tektsnivået nærmer seg OECD-nivået. For landgruppe 2 og 3 viser resultatene i mellomalternativet at innvand- ringen fortsetter å øke de neste årene for deretter å gå ned. For landgruppe 2 kan nedgangen bli kraftig når den relative inntekten øker i dette området og arbeids- ledigheten går ned. Dette henger også sammen med
den demografiske utviklingen i disse landene: Med lave fødselstall over lang tid blir det færre nye potensielle innvandrere fra disse områdene, og de kan få større bruk for arbeidskraften sin selv slik at de potensielle innvandrerne ser det som mindre lønnsomt å flytte til Norge.
I høyalternativene vil vi på lang sikt få økt innvandring fra gruppe 1 og særlig fra gruppe 3. Innvandringen fra denne siste gruppen kan bli over 40 000 i året når vi nærmer oss 2060. I så fall vil innvandringen fra land- gruppe 3 være større enn fra de to andre landgruppene til sammen.
Samlet innvandring
Når vi summerer innvandringen fra de tre landgrup- pene og legger til en konstant innvandring av personer med norsk landbakgrunn som har bodd en periode i utlandet,5 får vi samlet innvandring til Norge, fram- skrevet i tre alternativer (figur 9). I mellomalternativet anslår vi at den årlige innvandringen til Norge vil øke til rundt 77 000 personer i 2016, for deretter å gå ned igjen. I lavalternativet begynner nedgangen allerede
i 2012. I høyalternativet vil innvandringen fortsette å stige fram til 2050, da den blir på rundt 100 000 perso- ner årlig.
Sammenlignet med framskrivningene som ble publisert i fjor, er det en del likheter i banene for samlet innvand- ring. Men som figurene 6, 7 og 8 viser, forutsetter vi nå en større nedgang i innvandringen fra landgruppe 2.
Denne endringen blir, stort sett, oppveid av at vi forven- ter økt innvandring fra landgruppe 1 og 3. Forskjellene
mellom 2011- og 2012-framskrivningene skyldes både endringer i modellen og revurderte baner for forventet økonomisk utvikling.
Bakgrunnen for de tre banene for samlet innvandring kan oppsummeres slik: Mellomalternativet viser den innvandringen vi antar Norge vil få dersom det norske inntektsnivået synker i takt med synkende petroleums- inntekter og etter hvert blir liggende 10 prosent over OECD-nivået, og dersom inntektsnivået i de fattige landene ikke vokser raskere enn i OECD.
Høyalternativet viser innvandringen dersom avstanden mellom BNP per innbygger i Norge og resten av verden fortsetter å være like stor helt fram til 2100 som den er i dag, altså 50 prosent over OECD-gjennomsnittet.
I lavalternativet antar vi at Norges inntektsnivå vil synke kraftigere og ligge helt nede på OECD-nivået fra 2060 og utover, og at verdens fattigere land (i land- gruppene 2 og 3) fortsetter med en høyere prosentvis økonomisk vekst enn OECD helt fram til 2100.
Vi ser av figuren at ulike – men tenkelige – anslag for inntektsutviklingen de nærmeste årene gir store forskjeller i samlet innvandring. Dette understreker usikkerheten ved beregningene selv få år fram i tid. Forskjellen mellom høy- og lavalternativet er over 30 000 allerede i 2015.
Det er også stor usikkerhet knyttet til de tre banene.6 Usikkerheten skyldes både modellspesifikasjonen, parameterestimatene og anslagene for framtidige ledig- het, relativ inntekt og brohodeeffekt. At vi opererer
med såpass store og heterogene landgrupper, er også en kilde til usikkerhet: Kriser som bare rammer enkelte land, men som i liten grad påvirker landgruppen som helhet, kan likevel ha stor effekt på innvandringen til Norge. Dette kan vise seg å gjelde for eksempel for de gjeldskriserammede landene i EU. For å ta hensyn til dette, måtte vi ha lagd modeller for enkeltland og prog- noser for alle variablene som inngår i modellene for hvert enkelt land. Det ville krevd langt større ressurser enn vi nå har til disposisjon.
De framtidige innvandringstallene kan altså avvike betydelig fra våre anslag. I tillegg til at kriser, katas- trofer og konflikter i andre land vil kunne medføre at flere personer kommer til Norge for å få beskyttelse eller arbeid, kan det også bli endringer i de landene som sender arbeidsinnvandrere til Norge, for eksem- pel ved at det kommer nye medlemsland i EU med fri eller nesten fri adgang til det norske arbeidsmarkedet. Endret økonomisk og/eller politisk utvikling i andre eu- ropeiske land (som Tyskland) kan føre til at polakker og andre heller reiser dit enn til Norge. Også utviklingen i land utenfor Europa kan få stor betydning. I tillegg vil endringer i politiske forhold i Norge kunne bety mye, i retning av både mer og mindre innvandring. Politiske endringer er vanskelige å forutse, og ingen slike endrin- ger i Norge eller utlandet er lagt inn i våre beregninger.
Modellen for framskrivning av innvandringen utvikles stadig, og også i framtiden regner vi med å videreutvi- kle denne modellen.
Utvandring
Utvandringen fra Norge er beregnet ved hjelp av faste utvandringssannsynligheter. Disse er basert på obser- vert utvandring de siste fem år, og varierer etter land- gruppe, innvandringskategori, alder, kjønn og botid
i Norge. Sannsynligheten for å utvandre er betydelig
høyere for innvandrere enn for deres barn født i Norge, som igjen har høyere utvandringstilbøyelighet enn
den øvrige befolkningen. For de tre landgruppene er sannsynligheten for å utvandre størst for personer med bakgrunn fra landgruppe 1 og minst for dem fra land- gruppe 3. Utvandringen er størst de første årene etter innvandringen til Norge og synker deretter. I forhold til fjorårets framskrivning er utvandringssannsynligheten litt lavere, fordi det var en nedgang i den registrerte utvandringen i 2011. Utvandringssannsynlighetene er satt konstante gjennom hele framskrivningsperioden, bortsett fra for personer født i Norge med to innvan- dringsforeldre. Der er det antatt en svakt avtakende trend i utvandringssannsynligheten.
Høy innvandring ett år medfører høyere utvandring årene etter. Derfor avhenger våre anslag for utvandring av tallene for innvandring, se figur 10. I mellomalterna- tivet antar vi at utvandringen vil øke fram til like etter 2020, for deretter å synke igjen.
Nettoinnvandring
Trekker vi utvandringen fra innvandringen, får vi nettoinnvandringen, se figur 11. Det er nettoinnvand- ringen som er innvandringens bidrag til befolknings- veksten i Norge. I alle våre tre alternativer synker den årlige nettoinnvandringen betydelig (men for høyal- ternativet skjer dette først etter noen år). I 2040 ligger nettoinnvandringen på under 15 000 i mellomalterna- tivet, under 45 000 i høyalternativet og under 5 000
i lavalternativet. Dette er likevel høyere enn i forrige framskrivning, noe som både skyldes at våre nye inn- vandringsbaner ligger noe høyere på mellomlang sikt og at utvandringsratene er blitt noe lavere.
Antall bosatte innvandrere og personer født i Norge med to innvandrerforeldre
Hvor mange innvandrere vil være bosatt i Norge i fram- tiden? Ved inngangen til 2012 bodde det til sammen
547 000 innvandrere i Norge. I tillegg var 108 000 personer født i Norge med to innvandrerforeldre. Disse tallene er mer enn doblet det siste tiåret, fra 259 000 og 48 000 ved inngangen til 2002.
Når nettoinnvandringen går ned, vil veksten i antall bosatte innvandrere også avta. I mellomalternativet antar vi derfor at økningen i antall innvandrere som bor i Norge stopper opp rundt 2065, med nærmere 1,4 mil- lioner innvandrere.7 Deretter kan tallet gå noe ned (se figur 12). Det henger sammen med at denne gruppen kun øker på én måte – ved ny innvandring – men at den kan minke på to måter – ved utvandring og død. Etter hvert som innvandringen avtar, utvandringen øker og innvandrerne i Norge blir stadig eldre, kan nettoeffek- ten dermed bli negativ.
Derimot forventer vi at det vil bli stadig flere personer som er født i Norge med to innvandrerforeldre. I mel- lomalternativet øker denne gruppen fra 108 000 i 2011
til nærmere 750 000 i 2100.
I mellomalternativet (MMMM) vil innvandrere utgjøre vel 20 prosent av befolkningen i 2050-årene, og ande- len vil deretter gå noe ned (se figur 13). Andelen som er født i Norge med to innvandrerforeldre vil øke til nærmere 10 prosent i 2100. Til sammen vil de to grup- pene i 2050 utgjøre rundt 1,8 millioner personer, eller 28 prosent av hele befolkningen. I 2100 vil de utgjøre rundt 2 millioner personer, eller 26 prosent av totalbe- folkningen – som da vil være på nærmere 8 millioner. Andelen innvandrere og personer født i Norge med to innvandrerforeldre vil, ifølge mellomalternativet, ikke overstige 30 prosent av totalbefolkningen noen gang i løpet av dette hundreåret.
Som figur 13 viser, vil alternativet for høy innvandring (MMMH) gi en langt større andel av både innvandrere og personer som er født i Norge med to innvandrer- foreldre: Fra 2060 vil de to gruppene til sammen utgjøre drøyt 40 prosent av befolkningen, ifølge høyalternativet.
I lavalternativet (MMML) vil den tilsvarende andelen øke fram til litt over 20 prosent i 2045, for deretter å minke sakte. I 2100 vil innvandrerne utgjøre omtrent like lav andel av befolkningen som gruppen som er født i Norge med to innvandrerforeldre, rundt 6 prosent hver.
Landgruppene
Hvilke landgrupper innvandrerne og deres barn vil ha bakgrunn fra, er vist i figurene 14, 15 og 16. Figur 14 viser utviklingen i antall innvandrere fra landgruppe 1 og deres barn født i Norge (av to innvandrerforeldre), figur 15 tar for seg landgruppe 2 og figur 16 land- gruppe 3. Som de ulike skalaene på de loddrette aksene viser, er det stor forskjell i den framtidige størrelsen på de tre gruppene, særlig for høyalternativet.
I mellomalternativet vil antall innvandrere fra land- gruppe 1 og personer født i Norge med to innvandrerfo- reldre (hvorav minst mor fra landgruppe 1) til sammen utgjøre nærmere 300 000 personer i Norge på lang sikt. Fra landgruppe 2 vil den tilsvarende summen bli på over 400 000 før 2050, men disse vil deretter bli færre, særlig på grunn av utvandring og redusert ny innvand- ring. Fra landgruppe 3 vil antall bosatte innvandrere
og personer født i Norge med to innvandrerforeldre (hvorav minst mor fra landgruppe 3) øke gjennom nesten hele perioden og nærme seg henholdsvis
900 000 og 600 000 i 2100. Det blir dermed til sammen i overkant av 1,4 millioner personer med bakgrunn
fra landgruppe 3, noe som i 2100 vil tilsvare rundt 18 prosent av hele befolkningen og rundt 70 prosent av alle innvandrere og personer født i Norge med to innvandrerforeldre.
Vi ser også at veksten blant personer født i Norge av to innvandrerforeldre er størst i landgruppe 3. Dette hen- ger sammen med at sannsynligheten for å utvandre er lavest for denne landgruppen. Personer fra landgruppe 3 bosetter seg oftere permanent i Norge, slik at de også får barn som vokser opp her.
Høyalternativet avspeiler en innvandring som holder seg svært høy gjennom hele perioden, spesielt for landgruppe 3. Resultatet blir at antallet bosatte innvandrere fra denne landgruppen nærmer seg 2 millioner i 2100, og at personer født i Norge med to innvandrerforeldre (hvorav minst mor fra landgruppe 3) vil utgjøre rundt 1,1 millioner. Det blir til sammen vel 3 millioner. For landgruppe 1 og 2 vil summen av innvandrere og deres barn i 2100 bli på 600 000 (gruppe 1) og 1,1 millioner (gruppe 2) i dette alternativet. Med såpass høy innvandring vil også befolkningsveksten bli kraftig, slik at Norge vil ha rundt 11,5 millioner innbyggere i 2100. Innvandrerne og deres norskfødte barn vil da til sammen utgjøre drøyt 40 prosent av dette folketallet.
For lavalternativet synker antall bosatte innvandrere klart i alle gruppene. For landgruppene 2 og 3 synker tallet så kraftig at det fra disse gruppene vil være færre innvandrere enn personer som er født i Norge med to innvandrerforeldre i 2100.
Andre baner for innvandringen
I tillegg til mellom-, høy- og lavalternativet for innvand- ring har vi denne gang beregnet fire andre, stiliserte baner for (brutto) innvandring til Norge (se figur 17). Disse er ikke resultat av den økonometriske innvan- dringsmodellen som vi har brukt ellers i framskrivnin- gene, men er kun basert på matematiske forlengelser av ulike trender. Derfor inngår de i liten grad i de offisielle befolkningsframskrivningene, men tas med her for illustrasjonens skyld.
Å forlenge en trend kan gjøres på mange måter. En måte er å ta utgangspunkt i veksten de siste fem årene og finne gjennomsnittlig årlig vekst – i prosent – for hver av landgruppene. For landgruppe 2 har denne
vært særlig høy, i snitt 26 prosent årlig. Hvis innvand- ringen, spesielt fra landgruppe 2, i alle år fram mot 2100 skulle komme til å vokse prosentvis like raskt i hver landgruppe som den har gjort i snitt de siste fem årene, ville Norge fått en enorm økning i innvandringen (se den bratteste linjen i figur 17). Bare i løpet av det ene året 2100 ville det, med denne regnemåten, kom- met over 20 milliarder nye innvandrere til Norge – det er mer enn hele jordens befolkning (FN regner med drøyt 10 milliarder i 2100). En slik regnemåte blir altså klart urealistisk når den brukes på et så langt tidsrom.
Dersom vi ikke regner vekst i prosent, men i antall inn- vandrere, blir ikke utviklingen like eksplosiv. De siste fem årene har innvandringen i snitt vokst med drøyt
6 300 personer hvert år. Dersom vi skulle latt denne øk- ningen fortsette gjennom hele hundreåret, ville vi få en årlig innvandring på nær 650 000 personer i 2100 (se den nest bratteste linjen i figur 17). Dette ville betydd en kraftig vekst i Norges folketall, til rundt 30 millioner innbyggere i 2100. Av disse ville omtrent halvparten vært innvandrere og hver sjette ville vært født i Norge med to innvandrerforeldre. Drøyt halvparten av alle med innvandrerbakgrunn ville hatt bakgrunn fra land- gruppe 2.
Det er også et alternativ å holde innvandringen kon- stant på nivået fra 2011, altså på nær 80 000 personer. Blant disse er det flest fra landgruppe 2 og nest flest fra landgruppe 3. Holder vi innvandringen konstant (som vist i den horisontale linjen i figur 17) ville det totale
folketallet i Norge stige til rundt 9,6 millioner i 2100, noe som ligger omtrent midt mellom vårt høy- og mel- lomalternativ (MMMH og MMMM). Men innvandrerne som bor i Norge ville hatt en annen sammensetning: Med den konstante forlengelsen ville en høyere andel vært fra landgruppe 2.
Vi har også beregnet hva som ville skjedd dersom all inn- og utvandring til og fra Norge stoppet opp umiddelbart (nederste linje i figur 17). Da ville det bare vært fødsels- og dødstallene som påvirket folketallet i Norge. Med lukkede grenser ville vi fått befolkningsvekst i en del år til, fordi det ville fødes flere enn det dør (vi forutsetter M-alternativene for både fruktbarhet og dø- delighet her). Men fra 2040 ville folketallet sakte gått nedover. I 2100 ville befolkningen i det isolerte Norge ligget på rundt 4,7 millioner innbyggere.
Det er verdt å understreke at de fire banene vi har omtalt her, ikke er basert på noen faglig modellering av innvandringsstrømmer og ikke kan begrunnes i migrasjonsteori eller annen økonomisk teori.
Oppsummering Vi antar at innvandringen til Norge i årene framover ikke vil øke like raskt som i de siste par årene, og at den på sikt vil avta.
Disse beregningene stemmer relativt bra med obser- verte tall fra de siste fire kvartaler, altså fra 3. kvartal 2011 til og med 2. kvartal 2012. Disse tallene viser en liten nedgang i innvandringen sammenlignet med pe- rioden før, men også en lavere utvandring – og dermed omtrent uendret nettoinnvandring. Innvandringen har altså ikke fortsatt å øke like raskt som i de siste årene.
De tre alternative banene for innvandring til Norge ba- serer seg på tre ulike framtidsbilder for den økonomiske situasjonen i Norge og verden:
I mellomalternativet legger vi til grunn at inntektsni- vået i Norge i forhold til resten av verden synker i takt med synkende petroleumsinntekter og etter hvert blir liggende 10 prosent over OECD-nivået. Da vil innvand- ringen til Norge gå ned. Vi regner med at nettoinnvand- ringen på lang sikt vil ligge på 10 000 – 15 000 personer årlig.
I høyalternativet antar vi at dagens relative inntekts- forskjell mellom Norge og resten av verden videreføres til 2100. Det innebærer en fortsatt høy innvandring i årene framover. Siden utvandringen også øker, vil net- toinnvandringen gradvis bli lavere, men den vil neppe komme under 25 000 årlig.
I lavalternativet antar vi at Norges inntektsnivå etter hvert vil komme helt ned på nivået i OECD-landene. I tillegg antar vi at verdens fattige land vil ha en høyere prosentvis økonomisk vekst enn de rike. Da vil inn- vandringen til Norge bli lavere, og nettoinnvandringen synker til under 1 000 fra rundt 2050
Hvor mange innvandrere som vil bo i Norge i framti- den, varierer kraftig med hvilket alternativ vi legger til grunn. I mellomalternativet vil andelen innvandrere bli på knapt 20 prosent av befolkningen, og etter 2050 minker den igjen. I høyalternativet når vi 30 prosent innvandrere rundt 2070, men også der går andelen litt
ned etterpå. I lavalternativet ligger andelen på rundt 15 prosent fra 2030, og etter hvert går den betydelig ned.
Dersom vi slår innvandrerne sammen med gruppen av personer født i Norge med to innvandrerforeldre, blir tallene noe høyere: I mellomalternativet vil disse to gruppene på lang sikt utgjøre litt under 30 prosent av befolkningen. I høyalternativet vil de komme opp i drøyt 40 prosent før andelen flater ut. I lavalternativet vil andelen komme opp i litt over 20 prosent, før den igjen går ned.
Det er grunn til å minne om usikkerheten i alle ledd i våre beregninger, fra oppbyggingen og estimeringen av den økonomiske modellen, anslagene for økonomisk vekst og arbeidsledighet og de videre beregningene av både innvandring, utvandring og antall innvandrere som kommer til å bo i Norge i resten av hundreåret.
Mange av de faktorene som styrer enkeltmenneskers beslutninger om å flytte til Norge, bli boende her eller flytte herfra, lar seg ikke forutsi eller modellere.
Referanser
Barro, R. og Sala-I-Martin (1995): Economic growth. McGraw Hill, New York.
Boyd, M. (1989): Family and Personal Networks in International Migration: Recent Developments and New Agendas. International Migration Review 1989, 23 (3), 638-670
Brunborg, H. og Å. Cappelen (2010): Forecasting migra- tion flows to and from Norway using an economic model, United Nations Statistical Commission and Economic Commission for Europe og Eurostat, April 2010. (www. unece.org/fileadmin/DAM/stats/documents/ece/ces/ ge.11/2010/wp.25.e.pdf)
Brunborg, H., I. Texmon og M. Tønnessen (2012): Befolkningsframskrivning 2012-2100: Modell og forutsetninger. Økonomiske analyser 4/2012, Statistisk sentralbyrå. (www.ssb.no/oa)
Brunborg, H. og M. Tønnessen (2012): Befolkningsutviklingen. Økonomiske analyser 2/2012, Statistisk sentralbyrå. (www.ssb.no/oa )
Cappelen, Å. og T. Skjerpen (2012): Immigration to Norway 1969-2010: Effects of policies and EEA mem- bership. Discussion Paper No. 687, Statistisk sentralby- rå. (www.ssb.no/publikasjoner/pdf/dp687.pdf)
Foss, A. H. (2012): Stokastiske befolkningsprognoser for Norge 2012-2060. Økonomiske analyser 2/2012. (www.ssb.no/oa)
Heston, A., R. Summers og B. Aten (2011): Penn World Tables, Version 7.0. Center for International Comparisions of Production, Income and Prices at the University of Pennsylvania. Mars 2011. (http://pwt.econ.upenn.edu/php_site/pwt_index.php)
Statistisk sentralbyrå (2012): Økonomisk utsyn over året 2011, Økonomiske analyser 1/2012. (www.ssb.no/ oa)
United Nations, Department of Economic and Social Affairs, Population Division (2011): World Population Prospects: The 2010 Revision. (http://esa.un.org/unpd/ wpp/index.htm)
